Nytt album!
John Gabriel Borkman må dø
Slippes 11.09.2026
Ibsen – alt er tilgitt
Ibsen dukket opp hos meg i en kjellerbod for bare ett år siden. Den tynne Gyldendal-utgaven av Gjengangere, med forfatteren alvorstynget på forsiden. Boka stammet fra tiden jeg gikk på dramalinjen på Nissen på begynnelsen av 1980-tallet. Ganske pent holdt, med noen pårabla kulepenntegninger og gulnet papir – men intakt. Bortgjemt. Glemt.
Jeg forbinder Ibsen med pliktturer til Nationaltheatret med mor og far, der jeg stort sett bare gledet meg til pause og mulighet for noe snop.
Men nå var jeg i beit for noe å lese. Tenkte: Går det an å lese Ibsen som en vanlig bok? Altså som en roman?
Jeg leste Gjengangere i løpet av noen timer.
Det var skjellsettende.
For en innsikt. For en evne til å gå inn i mennesker – i sjelsrota til kvinner – på den tiden! Dialogene, intensiteten, oppbygningen. Jeg leste sju dramaer på et par uker: Hedda Gabler, Et dukkehjem, Vildanden, Fruen fra havet, Gjengangere, John Gabriel Borkman, Rosmersholm.
Hva om å få noen av kvinnekarakterene til å synge?
Ibsen? Noe så selvfølgelig, så uttværet – og nettopp derfor noe så vanskelig. Hvordan finne noe nyopptråkket i den litterære ultrahelligdommen?
Jeg gjorde en lignende øvelse for tre år siden med Strindbergprosjektet, der jeg tok utgangspunkt i Strindbergs brev til hans siste datter, Anne-Marie og skrev tekster og musikk rundt disse. Strindberg og Ibsen var dødsfiender. Ibsen hadde Kroghs maleri av Strindberg hengende bak seg over arbeidsbordet. «Han er min dødsfiende, og han skal henge der og passe på det jeg skriver».
Jeg har vokst opp med Strindberg som den kompromissløse, bråkete, gærne. Ibsen var så kjedelig, så fargeløs, så ordentlig.
Men nå: Ibsen – alt er tilgitt.
Tekstene til disse sangene er i hovedsak nydiktning. Jeg har tatt utgangspunkt i en scene, en tenkt situasjon, eller brukt en og annen setning fra en av dialogene. Min tilnærming til stoffet er å møte det som om det er nytt for meg. Mitt møte, ikke andres fordypning og analyser.
Er det nok Ibsen nå? Blir aldri det. Vi må hele tiden ønske å forstå hverandre. Mann og kvinne. Vi må ikke miste hverandre av syne. Ibsen formidlet dette om og om igjen i sitt forfatterskap.
Historien gjentar seg. Vi lever i en tid hvor menneskelighet, respekt og likeverd er i ferd med å brennes på bålet. Vi må synge ut Ibsen om og om igjen.
Salute!
Foto: Marthe Vannebo
Wyllers nye album slippes 11.09.2026!
Produsert av Geir Sundstøl.
Fot:o: Marte Vannebo
Med albumet Det vil ende i tårer feirer Wyller 35 år som sanger og låtskriver siden debutalbumet One of these days i 1990.
Dette er Wyllers 12. album, og som på Hjemferd (2023) er også dette produsert av Geir Sundstøl og har samme besetning med David Wallumrød og Erland Dahlen.
På Det vil ende i tårer fortsetter Wyller boringen inn i menneskers mørkerom for å finne lys.
Wyller skriver om rommet vi alle iblant ramler ned i, der man overgir seg til skuffelse og oppgitte forventninger. Wyller skriver om hvordan vi redefinerer og pynter minnene for muligens lettere å kunne leve med dem. Samtidig er det også vanskeligere å snike seg unna dødstematikken – den er så grunnleggende i hele livsperspektivet og må iblant våge uttrykkes og reflekteres rundt: andres engstelse, egen redsel, opplevelse av bortgang, ideen om abstraksjonen av ikke å være til – som i låta Ta kjærligheten som den er.
Lydmessig sjangler Wyller mellom Americana, viserock og jazz og har gjennom Sundstøls utsøkte estetikk etablert en egenart med stor klangrikdom og insisterende formidling.
“Hvilket slektstreff! (terningkast 5) ” - Tor Hammerø
— Albumet Goddag mitt barn! Strindbergs brev til Anne-Marie (KKV 2022)
